Dag 3: Lviv til Kropyvnytskyi | 02.08.26

Heltenes Allé i Haisyn

06:00: Mobilen min rister seg bortover nattbordet som en vibrator på parketten.
Den gir fullstendig faen i at jeg har hatt en røff natt.


Hvorfor drikker jeg ikke mer alkohol? Når jeg uansett skal våkne og føle meg som søppel?
Hvordan er det mulig at jeg er den som drikker mest kaffe i dette turfølget?
Kan kostholdet mitt på turen være grunnen til at magen er rar?


Det er en annen type tankerekke jeg våkner med i dag. I natt kom jeg frem til at jeg tjener masse på denne turen i form av egen vekst, og det skal jeg ha fokus på. Ikke la skammen gå foran og ødelegge alle opplevelser som kan gi meg, eller andre noe positivt.


07:30: Vi kjører fra hotellet i Lviv med en skyløs himmel foran oss, og jeg har plass i passasjersetet sånn at jeg endelig får tatt innover meg det landet vi nå skal kjøre gjennom. Målet er neste hotell, i Kropyvnytskyi (ja, jeg klarer å uttale det😏)
Og vi kjenner på spenningen foran første overlevering i morgen.

Det er så sinnssykt varmt, jeg kan ikke forklare hvor lite egnet jeg er for 40 varmegrader og stillestående luft i et land uten skygge.
Jeg har køddet om at jeg flasser fra fjeset om jeg har mobilskjermen på maks styrke. Men huden min er altså et tandert og sørgelig skue, og solen er min argeste nemesis. Men jeg skal ikke sitte her og klage på komfort og ubetydelige mangler! Ja, det hadde vært erotisk deilig med air condition i bilen, men det er ikke det som betyr noe.

Og sytet mitt dør kjapt ut når vi kommer oss ut av byen og ut på hovedveien, for det sinnssvake synet var jeg ikke forberedt på.

Jeg sitter bare og ser ut av bilen mens tårene renner. Er det gledestårer? Er det at vi kjører i 140 km/t med vinduene nede? 
Det er nok en salig blanding - det føles som om jeg har tatt sopp, for det landskapet jeg får trykt i det hårete og uvitende fjeset mitt er det sykeste jeg har sett.


Det er så flatt, episk og endeløst, jeg har aldri sett så langt og så bredt før.

Jeg ser så langt at terrenget blir spist av himmelen i horisonten, ingen fjell, ingen bygninger, bare et uforståelig gigantisk areal fylt fra ende til annen med solsikker og diverse kornslag.


Terrenget er så vagt og forsiktig kupert, som om bakken var et verdenshav av honning hvor enorme bølger forsiktig og lydløst ruller gjennom landskapet i saktefilm. Overflaten på verdenshavet er overmalt av gulfargen fra kornaks og solsikker som driver inn i himmelen og former det ukrainske flagget.


DSCF1199
DSCF1501
DSCF1681
DSCF2610-3
DSCF2610-2

Foto: meg

På verdensbasis står Ukraina for 10 % av hvete, 15 % av mais og 13 % av bygg. 
I tillegg til å stå for mer enn 50 % av solsikkeolje.
Dette er tall som selvfølgelig svinger litt med tanke på krigen, og du må sjekke opp kilder selv! Men det er viktig å ha i tankene hva som vil skje med alt fra matvarepriser her hjemme til hungersnødprogram i trengende områder om Ukraina "Bare gir fra seg det Russland har tatt og får slutt på galskapen!"

Trond har vært en god samtalepartner underveis, en kompleks mann og en funny dude! Foto: meg

Jeg er oppvokst på Halsa i Meløy, et nes på Helgelandskysten omringet av knivskarpe fjell som gafler ut dype og lange fjorder i et voldelig fint landskap. 

Det var dagligdags å se regnskyer velge seg en tilfeldig rute mellom de høye toppene og velge en annen fjord.
Vi flere ganger kunnet skåle med peach canei og sole oss i flott vær, mens nabobygda blir herjet med av en illsint regngud, vel vitende om at i morgen kan det bli vår tur "førr han Været e en bipolar jævel!"


Da har jeg forståelse for at dette landskapet tar fra meg pusten, på samme måte som turister får hakeslepp når de besøker mine hjemtrakter.


Men her er jeg turisten, og jeg skal få passet mitt så jævlig påskrevet. Veiene er lange, brede og det ukrainske folk er fullstendig sinnssyke i trafikken. Jeg trodde jeg hadde sett det meste i min tid som bygdesnekker i HiAce vs. Bobilturister på smale veier i Nord-Norge men nei, jeg vet ingenting. 


Vi blir forbikjørt på begge sider av bilen mens vi selv er midt i en forbikjøring.
Norge står oppført med 2,1 trafikkdødsfall pr 100.000 innbygger (4. best i verden bak Maldivene, Monaco og Japan) Ukraina er på 66.-plass med 10,5
Kilde: Wikipedia

Gjennom hele turen vil jeg si at hovedveiene var det farligste jeg opplevde.
Kilde: Meg

DSCF1473
DSCF1496
DSCF2751

Foto: meg

12:50: HiAcen vår flyr inn på parkeringen til en koselig ukrainsk veikro.
Sturla er ikke her ennå, så jeg oversetter menyen ved hjelp av AI.
Omfattende utvalg.

Hundrevis av retter!
Oksetestikler - ingen som helst jævla tvil!
Kan ikke få de fort nok! Gafler dem i meg og sier til gjengen:

"Dette er første gangen jeg har baller i kjeften uten at de er festet på en mann!"
Skulle bare casually hive ut at jeg er biseksuell - for det er jo en tanke som har slått meg, at:


"jeg er i Øst-Europa og mine seksuelle tilnærmelser er ikke like populære her borte som hjemme. Men jeg er ikke her for å suge kuk, jeg har et større og litt mer nobelt oppdrag!!"

DSCF9278
DSCF9267

Oksetestikler | Foto: meg

13:30: Vi flyter videre gjennom Vinnytsia oblast, og den lange hovedveien knyter sammen et perlesmykke av små sjarmerende landsbyer med flotte kirker og beskjedne hus. Veikanten er stykkevis bemannet av lokale bønder som selger frukt og blomster og dette er de bildene som treffer meg hardest, for mens vi var i Ukraina ble en fruktselger akkurat som disse, jaktet ned og angrepet av en russisk drone i Kherson. Bare for gøy. LENKE HER
Han overlevde heldigvis, men det er mange som ikke gjør det. Og det er disse brutale lystmordene på sivilbefolkningen som gjør at jeg begynner å forstå hva som driver et menneske til å verve seg til krig.

DSCF2524
DSCF1227
DSCF1178
DSCF1352

Melonbonder, gamle fjøser og kirker er alle typiske mål for russerne | Foto: meg

DSCF1576
DSCF2780

Foto: meg

Den hvite storken, Ukrainas ukronede nasjonalfugl. Den flyr inn fra Afrika om våren og bygger reir på hustak og telefonstolper over stort sett hele landet. Det skal visstnok være et tegn på hell og lykke om storken bygger reir i nærheten av hjemmet ditt og fuglen i seg selv har blitt et symbol på patriotisme og lojalitet.

Jeg la merke til mange av bannerne langs veiene. Noen av bannerne er verveplakater for de forskjellige militære enhetene i Ukraina, og det trodde jeg det her også var.

Brukte AI til å oversette:

Dette er en minneplakat for en fallen ukrainsk soldat. Her er den norske oversettelsen:


KURYLYAK

ARTEM VASYLYOVYTSJ


Du ble født der røttene dine stammer fra – i Oleksandrivka, der veien din startet, der du for første gang sanset verden og tok dine første skritt.

Du vokste opp til å bli en god og sterk mann, ble den beste pappaen for oss, en støtte og trygghet i hverdagen, og ga oss varme, omsorg og kjærlighet som vi føler den dag i dag.


Du stilte deg til forsvar for Ukraina i den vanskeligste tiden, valgte motets og ærens vei uten å nøle, og forble tro mot deg selv, familien din og landet ditt helt til ditt siste åndedrag. Den septemberdagen delte livet vårt i et «før» og et «etter», men den kunne ikke ta deg bort fra våre hjerter. For du lever videre i hvert av våre minner, i hvert ord, i hvert skritt.


Vi er barna dine, og vi bærer din styrke, din kjærlighet og din sannhet videre. Du vil alltid være ved vår side – vår pappa, vår helt, vår evige stolthet og grenseløse kjærlighet. Så lenge hjertene våre slår, vil minnet om deg leve: lyst, uslukkelig og evig.


Faktaopplysninger nederst:

  • Født:23. februar 1988 i landsbyen Oleksandrivka, Kirovohrad oblast
  • Falt:12. september 2022 under utførelse av et kampoppdrag i området ved bosetningen Novomykhajlivka, Donetsk oblast
  • Bosted og tjeneste:Bodde i byen Mala Vyska. Ble innkalt til militærtjeneste 27. februar 2022 av Novoukrajinka RTTsK og SP (vernepliktskontoret). Tjenestegjorde i militærenhet A0224 med graden menig soldat.
  • Gravlagt:I landsbyen Oleksandrivka, Kirovohrad oblast, på den lokale landsbykirkegården.

(Håndskriften på gjerdet foran lyder: «fra barna dine»)



15:30: En brutal og maktesløs parade av død, fjesene til alle de falne soldatene fra området preger plakater som er oppstilt på rekke og rad, på hver side av gangveien som følger hovedgaten gjennom den lille byen Haisyn.

DSCF9303
DSCF9310
DSCF1275

Foto: meg


I hver by og bygd i Ukraina hedres de gamle og unge heltene som har gitt sitt liv siden 2014. Det er vakkert og knusende på samme tid. Omfanget av den fullstendig meningsløse krigen blir bare mer og mer tydelig for oss.


Haisyn er et samfunn på størrelse med Eidsvoll. Det er 30 000 innbyggere fordelt på ca. samme areal. Heltenes allé ble oppdatert sent i 2025 og har 231 minnesmerker for de falne soldatene fra Haisyn hromada.
Hromada betyr kommune, og oblast blir det samme som et fylke. Så Haisyn hromada i Vinnytsia oblast.


16:30: Det er forholdsvis stille i bilen etter vi har forlatt Haisyn. Vi bekrefter for hverandre flere ganger at dette var et ekte øyeblikk. Jeg kjenner på sinne over hvor jævlig meningsløst det er at gamle ekle rike menn krangler mens ungdommene dør ute på de samme jordene vi kjører forbi. Jeg tenker på hvor hjelpeløs man må føle seg i møte med en FPV-drone midt ute på en av disse nydelige åkrene. Du har kilometervis hver vei med helt åpent landskap og ingen plass å søke dekning.

Jeg tenker på hvor lite forberedt resten av Europa er, hvor lite engasjerte vi faktisk er. Ute av syne - ute av sinn.
Kommentarfeltene strømmer over av
"Tenk at vi har sendt 85 milliarder kroner til Ukraina mens bestemor spiser knekkebrød, fuck Jonas Gahr Støre!"
Og det er lov å mene og tenke hva man vil. Jeg er bare uenig, min mening er at ettersom Norge faktisk har tjent over 3 000 milliarder som en direkte konsekvens av denne krigen burde vi donere 3 000 milliarder og mer til Ukraina. De som kjenner meg vet hva jeg tenker om verden, og hvor vi er på vei.

Nå er det viktig for meg å presisere en ting her: Jeg har ingen intensjoner eller ønsker om å overtale noen, jeg håper jeg er en gal konspi-tulling som tror på de tingene jeg tror på, og jeg håper jeg tar feil!

Du burde også lese deg opp på alt, før du gjør deg opp din egen mening.

Jeg er komiker, jeg skriver dette på balkongen min mens jeg puster støvet på Helsfyr, du skal ikke ta NOE av det jeg skriver som god fisk.

Pessimismen står sterkt hos meg, og jeg tror ikke ting kommer til å ordne seg, fordi penger eksisterer.
Med ting mener jeg alt fra:


Krig (som er kjempegod business) Jeg tror ikke Russland kommer til å nøye seg med Ukraina, de kommer i hvert fall ikke til å nøye seg med Donetsk, Luhansk og Krim-halvøya heller. Flere av de soldatene jeg snakket med på denne turen snakket om storkrigen som kommer, ikke den som er nå. Russiske Talkshows snakker om krigen som kommer, ikke om den lille spesialoperasjonen de holder på med nå. Norge deler grense med Russland, Norge har enorme naturressurser, akkurat som Ukraina.
Og de som avgjør hvilke kriger som startes og avsluttes er korrupte svin med masse penger i spill. Hvorfor skulle det da ordne seg? Det er jo penger å tjene. Jeg tror at der grådighet KAN eksistere, vil den finnes.

Klima (Dårlig business) Jeg tror det er for sent, og når det er penger å tjene i alt annet enn det som er positivt for kloden, så tror jeg det kan bli vår ende, om ikke menneskeheten kommer klimaet i forkjøpet. De som jobber med klima roper varsko, de som har alt å vinne på at det er en hoax, kaller det en hoax.
Søk opp: AMOC collapse, Breaking Boundaries osv osv.

Kunstig Intelligens (Kjempegod business for noen) Det er kommet for å bli, og ingen vet hvor gigantisk og altslukende det kan bli. Det krever enorme naturressurser og utviklingen er i mine øyne skummel, fordi grådigheten her opererer i et helt nytt og foreløpig uregulert marked.

I tillegg er jeg såpass konspitulling at jeg frykter vi en dag lager intelligens vi ikke har kontroll på.
Søk opp: AGI.

Medisin (Den beste businessen) Her eksisterer grådighet på et plan som er ufattelig. Og jeg er såpass konspitulling at jeg tror ikke et legemiddelselskap hadde lansert en "Allmennkur" om den fantes, fordi det ville ikke vært penger i det. Men jeg tok covid-vaksinen, slapp av!
Søk opp: Dopesick på Disney+ (Dramatisering av ekte hendelser)

Korrupsjon (God business) Korrupsjon eksisterer i alle land og i alle miljøer, fra styret i borettslaget til de største og farligste beslutningstagerne i verden. Jeg tror at der grådighet KAN eksistere, vil den finnes.
Søk opp: Epsteinfilene, Donald Trump


Derfor har jeg beredskapslager, derfor er jeg barnløs og kastrert.


19:27: Ankomst hotellet i Kropyvnytskyi, tramper rett på rommet for å dusje
Over 12 timer i en bil uten air condition, i 40 varmegrader og sol gjør noe med to overvektige menn i sitt livs mest mediokre form. Det er en usagt enighet om at her må klær brennes og kropp rengjøres grundig.


19:38: Air Alert-appen på telefonen begynner å hyle!
"Luftangrep på vei mot området vårt"
Jeg har nettopp kommet ut av dusjen
"Tunga rætt i mujnn din! Det her har du øva på i hodet ditt!"
Hodet kaldt, tørke fort, full panikk
Pakker ting jeg trenger, samtidig som jeg prøver å installere foten i en sokk

sklir på det glatte flisgulvet og slår heldigvis hodet i madrassen på sengen.


Får restartet skallen og fortsetter strukturert.

Påkledd - Check.
Vann - Check.
Pose med liggeunderlag - Check.
Ullgenser og snacks - Check.
Raser ut av rommet og smeller igjen døra som om jeg hadde Satan selv i hælene.
Ser rett på Sturla, som er på et heeeeeeeelt annet energinivå.
Jeg freser "Hva gjør vi? Hvor er bomberommet?"
Han svarer noe sånn som at "De har ikke tilfluktsrom på hotellet, de snakket om en eller annen plass nedi gata" og så går han bare inn på rommet sitt igjen.


Luften går helt ut av meg, er det ingen som tar dette seriøst?
Torstein forsikrer meg om at det er nærmest en statistisk umulighet å bli truffet av et missil her, men jeg har vunnet grusomme lotteri før, så jeg går heller ut i gaten og holder meg unna store bygg.

Jeg reagerer med sinne når de andre ikke reagerer like sterkt som meg, jeg har innsett i ettertid at dette kan nok spores tilbake til kvelden før, da jeg stod foran boligblokka i Lviv. Ja, det er kanskje en lav risiko for å bli truffet, men noen blir som regel truffet. 


Med kameraet over skuldra går jeg rundt og knipser bilder til alarmen er over. Det tok ca. 31 min. Jeg slettet også Air Alert-appen midt oppi alt røret, hva faen skal jeg med den? Om vi uansett ikke skal ta den seriøst?


20:30: Middag med karene. Støvet har lagt seg etter min overtenning tidligere, heldigvis! For jeg glemte å bestille middagen ved innsjekk, og jeg hadde taklet svært dårlig å sitte matløs i mitt forrige humør. Jeg bestiller en pils og forbereder meg på en pølse i brødhylse etterpå.


20:38: Air alert-appen går av på Tronds telefon - jeg eksploderer inni meg, styrter ølen og går derfra.
Er jeg hangry?


22:30: To pølser og en pils etterpå har humøret fått seg en ekstrem oppussing. Jeg bestemmer meg for å pynte bilen vi kjører med tusj. Det har føltes feil at de andre kjører profilerte biler med klistermerker, mens Torstein og jeg må rulle rundt med rust mot hvit.

DSCF9321
DSCF2438

23:30: Jeg kryper til køys og kjenner veldig på at i morgen skal vi overlevere den første bilen. Hvordan vil det oppleves å møte noen som aktivt deltar i denne forferdelige krigen?

Privacy policy

OK